BOK 4

Albyrose

 

 

Denne siden

min representerer retning

Sør i

mitt medisinhjul

Langs en Åndelig vei

 

Bok 4

 

Den Nye veien

******************

Bildet på fronten

 

Bildet fortalte til meg at denne gangen hadde jeg oversteget grensen i meg selv i fra den menneskelige tenkte verden og inn til en høyere dimensjon i meg selv. Og det gjorde jeg denne gangen igjennom det opphøyde hjerte chakraet mitt som er det gudommelige hjertet. Det innehar de rosa verdiene i seg selv… og tallet 4. Der jeg endelig så at jeg hadde satt staven min i jorden så den kunne begynne å blomstre igjen… Blomstre til det nye treet… der nye kunnskaper kunne nå inn til meg… Der jeg så at det var tre veier som jeg måtte gå langs som var i fra den menneskelige verden… resten måtte jeg hente fra den åndelige verden og verdiene i meg. Der jeg skuet opp og så en engel som var på min høyre side… Den ville holde mine energier på hele denne ferden etterhvert som jeg gikk videre her i dette grenselandet. Der den hadde lagt en av sine fjær på den første veien min, slik at jeg kunne finne det budskapet som den kom med slik at jeg kunne klare å komme meg videre på min vei… Der jeg så at det også var en due på min venstre side… som jeg så var blitt til min personlige budbringer i min ferd mot dette slottet. Mot min åndelige kunnskap, som lå på denne toppen og lyste mot meg… Min vei opp til de siste opplyste portene som jeg trengte for å komme meg videre… Inn, her alt min egen viten lå. Den viten som jeg trengte for å kunne komme meg videre her, og ut av denne dimensjonen som jeg var så fastlåst i…

For å nå inn til mitt eget slott slik at jeg kunne begynne å få kontroll over denne delen av meg selv også… slik at jeg kunne bli bevisst hva det var jeg trengte og ville skape for meg selv og ikke lengere være bundet av alle disse ubevisste tankene og drømmene som hadde styrt mitt liv frem til nå…

 

*********************************************

 

 

Jordens Språk

Bok 4

 

 

 

Tilbakeblikket

 

Det var ennå mange tanker og spørsmål som fortsatt satt fast i hodet mitt. Etter dagene fra ferien der det hadde vært så alt for mange nye tanker og ord som hadde åpenbart seg for meg og min blindhet. En blindhet som jeg hadde vært så langt inne i … og som jeg visste at jeg ennå var dypt inni. Det føltes som om jeg hadde spunnet meg inn i min egen kongkong. En kongkong som jeg ikke kunne sanse noe mere enn det som var her inne. Her inne i min egen lille verden.

Noe som jeg oppfattet som noe som var helt ufattelig å forstå for meg. At jeg var så totalt blind … og så langt inne i mitt eget mørke. Et mørke som jeg som menneske hadde spunnet meg inn i via de tanker som jeg hadde om-transformert til de følelser og handlinger som hadde laget det grunnlaget for alle de livene som jeg hadde levd … Hadde jeg levd de livene som jeg hadde drømt om? Nei … det var jeg sikker på at jeg aldri hadde gjort … for jeg kunne aldri nå mine drømmer så lenge jeg ikke fulgte hjertet mitt … Og hva ville det si og egentlig å skulle følge hjertet sitt?

Skulle jeg gi blaffen i alle rundt meg? Og i de behov som de måtte ha i seg og bare forstå at de også måtte begynne å ta sitt eget ansvar og begynne å lytte til sitt hjerte … Nei, jeg kunne ikke klare å være så kald opp i alt dette.

Jeg som bestandig tar ting for alvor når det kommer i fra den åndelige verden. Kanskje for alvorlig for mange, men det er min virkelighet… min verden.

Og det å be og forstå bønnen sin kraft og kunne få faste rutiner på dette var vel det som jeg trengte å ta mest alvorlig i denne sammenhengen … Sett ut i fra hva Moder Maria og Erkeengelen Rafael hadde formidlet til meg.

Det var som jeg ble påminnet om denne veien som jeg hadde gått etter… Denne som var Jesus sin lidelses vei… Hadde jeg forstått alt hva de hadde prøvd å formidle igjennom dette…? Det var som disse bildene kom igjen inn til meg… Der jeg kunne se at det stod dømt skyldig i pannen på alle de mennesker som jeg møtte på… Hadde jeg dømt dem igjennom mine ubevisste tanker… disse tankene som jeg ikke visste eksisterte…

Disse som levde sitt eget liv… og gjorde at jeg gikk her på denne jorden ennå… uten og kunne forstå hva jeg skapte ut i fra disse tankene…? Tankene mine spant rundt dette og Jesus sin om-transformering i fra den menneskelige rollen som han hadde spilt. Og det å om-transformere seg til Kristus… på et sjelelig plan og hva dette innebar… Altså å skulle gå inn i denne lidelsen som han visste fantes inne i seg selv… og at det var ingen annen vei uten å gå inn i sitt eget mørke…

Dette mørket som var overalt… det som lå der som disse ubevisste smertene som det egentlig var… Noen av disse smertene som kanskje hadde begynt å leve sitt eget liv og begynt å skape sin egen kraft… For hva var deres styrke… i den negativ kraft…? Var det å formidle videre til deg alle disse ubevisste smertene som du ikke vedkjente deg at du hadde, men som du bare hadde avvist… Disse som du hadde skyvet lengere og lengere ut i fra deg selv for å overleve…? Overleve slik at ikke døden ennå skulle ta deg og gjøre deg til sitt, der han hadde kraften til og innrulle deg i sitt eget totale mørke.

Hadde jeg åpnet opp for smertene i meg… og tatt mitt eget ansvar for alt det, det som jeg hadde skapt? Hadde jeg gått inn i min egen tilgivelse…?

I min bønn til Gud… slik at jeg kunne begynne min egen healing prosess…

En prosess med å få tilbake alt det som jeg hadde knust i meg selv… med alle disse ubevisste tankene og følelsene som alle mennesker speilet tilbake til meg…

Jeg kjente at jeg var klar for å ta tilbake min kristussjel… og få tilbake disse tapte delene av meg igjen slik at jeg kunne føle meg helere igjen.

En jobb som jeg ikke visste hva dette valget mitt ville innebære for meg… men, jeg regnet med at hvis jeg bare begynte på denne veien så ville den utvikle seg selv etterhvert som jeg gikk fremover på den… Slik at jeg kunne se de nye brikkene som jeg trengte som ennå lå der i mørket for meg… mine egne redsler for alt det som ennå var ukjent i meg… alt det som jeg ikke hadde noen å referere til som sjel…

Så nå måtte jeg prøve å få inn faste rutiner i mitt liv.

Slik at jeg kunne få en positiv sirkel som gikk rundt for meg og ikke stoppet opp … lengere.

Livssirkelen min. Denne sirkelen som jeg var født inn i. En sirkel som sakte men sikkert hadde stoppet opp og hadde begynt å snurre den gale veien … igjen i dette livet også.

Kunne bevisstheten min se forskjell på alle disse verdene som jeg var i med de forskjellige delene av min sjel?

Og kunne den se at jeg var født inn i en ny

bevissthet …? Og fulgte denne bevisstheten meg bare her i nuet eller var den en multidimensjonal bevissthet som var alle plasser samtidig?

Tankene mine forflyttet seg i min bevissthet igjen og jeg tenkte på all den karmaen som jeg hadde skapt… og på den usynlige vei som jeg ikke hadde sett at den var der og at den fantes der, for meg.

Der egoet mitt hadde spunnet meg inn i sine egne lengsler, lengsler som ikke hadde det samme språket som resten av meg hadde. Der alle de forskjellige kroppene mine hadde fått sine forskjellige uttrykksformer og språk.

Der de ikke lengere kunne klare å kommunisere med hverandre … i bare fra ett plan. Denne splittelsen i meg hadde fått meg og mine tanker lengere og lengere bort i fra meg, sett ut i fra et sjelelig plan i meg. Jeg så plutselig dette gull eplet som kom til meg med sine ubevisste ord som lå i meg… der det ville formidle sitt budskap.

 

 

 

Gull Eplene

 

Endelig var tiden kommet til at en snuoperasjon var mulig i meg…

 

Fra å ha vært alle disse eplene som falt så tungt til jorden i alle sine farger og begynte på sin ferd uten den åndelige viten i seg...

 

Og uten de følelser som det trengte for å kunne nå inn til lidenskapen i seg selv igjen. Der jeg hadde gått rett inn i mitt eget ego... Og skapt min egen sjalusi... min egen bitterhet og et hat ... Som spredde seg fortere en lynet sin hastighet... igjennom luften, igjennom det tørre gresset... til det hadde nådd inn til alt det... som jeg engang hadde elsket...

 

Der jeg har latt meg lede av forlystelsen til mitt eget ego... uten å ha kontroll på det og resten av meg selv… Der jeg mistet min egen guddommelig kraft i dette fallet... Slik at jeg ikke lengere kunne kontrollere min egen skaperkraft... Mine egne tanker... følelser og min lidenskap... For ikke å snakke om resten av mine kroppsdeler.

 

Der det ikke lenger fantes den kommunikasjonen som hadde vært min i mitt indre samspill i mellom de forskjellige delene av meg selv...

 

Men nå er livets tre igjen fylt med de gulleplene... som jeg trenger... som holder all mine deler samlet igjen...

 

De som er i edens hage..

i magien sitt land.

Mitt skaperland…

 

Slik at jeg kan forså denne skaperkraften som jeg er... Slik at jeg kan ta ansvaret som den gudskraften som jeg en gang var...

Slik at jeg kan bruke min viten igjen i et guddommelig lys.

 

Jeg ser på dette gulleplet som jeg holder i hånden min... der det henger på livet tre...

Blant alle de andre eplene... De røde... de gule og de grønne...

 

Men nå er det ikke de fargeglade eplene som lokker meg... mere. Men gulleplet som jeg før syns var så fargeløst… og dødt ut.

Jeg så ikke at helheten var i det... opphøyde lyset som skinte mot meg slik det skulle ha gjort. Jeg så ikke Gud i det... Slik jeg gjør i dag... etter min lange ferd her på jorden...

Så er jeg igjen klar for å snu meg rundt og begynne min indre ferd hjem igjen... Hjem til meg selv igjen... Hjem til der jeg hører hjemme... I min egen viten i den indre verden. Jeg som søkte alt her i den ytre verden.

 

Der min egen viten er blitt til en splittet enhet i dag... Der jeg var en del av en større viten som jeg elsket så mye... som jeg mistet på min ytre ferd.

 

Jeg har funnet igjen mine tapte deler... Jeg har funnet igjen mine deler som vil gjør meg guddommelig igjen...

 

Og jeg kan kun takke disse delene av meg selv at de har funnet meg igjen... Slik at jeg atter en gang kan få forent meg med mitt der alt blir til helheten igjen.

 

Du er Y-en, slik at jeg kan være… X –en….slik at vi blir til en X-calibur... kraft igjen...

 

Ja, jeg er en liten del av deg min elskede... Det lille beinet du trenger for å kunne stå stødig i din kraft slik at du ikke skjelver mere…

 

Vi er gulleplet...

Vi er livet... vi er lyset.

 

Og døden finnes ikke mere... for døden var mørket i oss... som vi vil fortære sakte men sikkert... Igjennom våres forening... av helheten i oss...

 

Igjennom alle de deler som eplet har...

Fra frøene... som vi skal så sammen i vår kjærlighet og i vår guddommelighet...

 

Til kjernehuset som holder frøene... til fruktkjøttet... som omringer dette... til skallet som beskytter det...

 

Og for all del ikke glem stilken som den henger etter... den lille tappen som den får sin næring igjennom... fra dette Mortreet.

 

La oss skape vårt nye tre sammen… for vi har alle våres deler som vi trenger for å skape det...

 

*****